Pestelegen er en lege som behandler pasienter med luftpest og svartedød. En av de mest gjenkjennelige figurene i middelalderen, nært knyttet til begrepene "epidemi" og "karantene". Nedenfor vil vi fortelle deg de mest interessante fakta om pesteleger, og du vil finne ut hvorfor de hadde masker med lange nebber, og hvilke metoder de pleide å behandle (eller ofte plage) pasientene sine.
7. Pesteleger og svartedøden
En av verste pandemier i menneskets historie, kalt svartedøden, var et utbrudd av bubonepesten. Og selv om pestelegene i sin tradisjonelle forkledning først og fremst er assosiert med denne forferdelige sykdommen, dukket kostymet opp senere enn svartedauden.
Den berømte fuglemaskerte antipestuniformen ble utviklet av den franske legen Charles de Lorm, som helbredet mange europeiske kongelige på 1600-tallet, inkludert kong Louis XIII og Gaston of Orleans. Han skrev at under utbruddet av pesten i Paris i 1619 utviklet han klær laget utelukkende av marokkansk geitehud, inkludert støvler, bukser, lang kåpe, hatt og hansker.
Bunaden ble mye brukt under pesten i 1656 i Italia. Bruk av et slikt antrekk ble beskrevet i avtalen som hver pestelege inngikk med byrådene.
Imidlertid dukket pesthelere, om enn uten deres karakteristiske kostymer, opp på 1300-tallet. Begynnelsen på dette ble lagt av pave Klemens VI, som i 1348 inviterte flere leger spesifikt til å behandle innbyggerne i Avignon som var berørt av luftpesten.
6. Funksjoner av drakten
En av de mest interessante fakta om pesteleger er relatert til deres ekstravagante og skremmende utseende. Pestelegen ser ut som et kryss mellom en steampunk ravn og en Grim Reaper. I Italia var dette bildet så ikonisk at pestelegen ble en viktig bidragsyter til den italienske komedien om masker og karnevalfestivaler - og er fortsatt en populær cosplay-karakter selv i dag.
Kostymet inneholdt følgende gjenstander, laget av vokset lær eller oljet lerret:
- lang frakk,
- skjorte,
- ridebukser,
- hansker,
- lange støvler,
- en bredbrun hatt som skulle indikere et yrke (i tilfelle resten av drakten var for vag).
- En stokk som ble brukt til å undersøke pasienter uten å berøre dem. Legene brukte også disse stokkene for å signalisere assistentene sine og avverge forstyrrende eller fryktede familiemedlemmer eller pasienten.
Men det mest merkbare aspektet ved uniformen var masken med krystall- eller glass okularer og et langt nebb, som har en logisk forklaring. Legene på den tiden visste ikke hvordan sykdommen faktisk spredte seg. Det har blitt antydet at "forgiftet luft" (aka "miasm") var årsaken til pesten. Og masken, fylt med over 55 urter og andre ingredienser som huggormspulver, kanel, myrra og honning, ble designet for å undertrykke miasmer, og derved beskytte legen.Så lenge luften passerte langs det lange nebbet, “ryddet det” og ble visstnok trygt.
Selv om pestelege-drakten har blitt et teatralsk og uhyggelig symbol på den "ville tiden" i medisinsk historie, er det faktisk den synlige utførelsen av medisinske myter om spredning og forebygging av pest. Hver detalj av drakten gjenspeiler en skiftende forståelse av årsakene og overføringen av sykdommen, forholdet mellom leger og pasienter og statens rolle i å beskytte folkehelsen.
5. Brennende maske
Selv om pasientene tydeligvis hadde det vanskelig under pesten, hadde ikke legene deres det mye bedre. I tillegg til å være i fare for å bli syk, opplevde de alvorlig ubehag på grunn av dressen.
Alle som noen gang har brukt medisinsk maske under karantene, vet hvor ubehagelig det er å være i det etter et par timer. Tenk deg hvordan det ville være å bruke en maske som nesten ikke lar deg snakke, neppe lar deg puste og til og med dårlig synlig gjennom den.
I tillegg, basert på miasmteorien, satte noen pestdoktorer i Frankrike fyr på aromatisk materiale inne i maskene i håp om at røyken skulle bidra til å fjerne dårlig luft. Å lage en bål nær ditt eget ansikt - hva kan være mer "morsomt"?
4. Pesteleger behandlet alle. Men ikke gratis
Gitt at pesten var så smittsom at legene trengte en spesiell drakt, ville det være lett å anta at de bare behandlet de som hadde råd til det. Men slik var det ikke. De fattige hadde kanskje ikke råd til behandling, men pesten var så smittsom at de rike ikke hadde råd til å spre den til de fattige.
Av denne grunn ansatt byråd og betalte for pesthelere uten å dele dem i rike og fattige pasienter.
Selv om stillingen som pestelege var godt betalt, var den vanligvis okkupert av tre typer mennesker:
- nybegynnere,
- de som har opplevd problemer i privat praksis,
- frivillige som ikke hadde medisinsk opplæring, men som var villige til å prøve å behandle andre.
I mange tilfeller har byene gitt leger ekstra fordeler, for eksempel et gratis hjem, betaling av utgifter og pensjon. Som et resultat startet pestelegene, som teknisk behandlet pasienter gratis, effektivt innbringende karrierer.
3. Utstøtte
En lege er et prestisjefylt yrke i nesten alle land i verden (her kan russiske leger le bittert, og hvorfor er et tema for en egen artikkel). Imidlertid viste det seg med pestlegene en noe annen historie.
De tilbrakte så mye tid med smittede mennesker at sunne mennesker, inkludert allmennleger, var redde for å kommunisere med dem.
Mens de Lorme var heldig nok til å leve i imponerende 96 år, ble de fleste pesteleger smittet og døde selv med drakten, og de som ikke ble syke, bodde ofte i permanent karantene. Det kan faktisk være en ensom og utakknemlig tilværelse for den som redder, eller i det minste prøver å redde livene til andre mennesker.
2. Plikter til pestdoktorer
Pestelegenes hovedoppgaver var merkelig nok ikke bare å behandle pasienter. De var mer administrative og arbeidskrevende, ettersom leger måtte fjerne og begrave lik, føre register over ofrene for epidemien og kurene, gjøre obduksjon eller vitne når de utarbeidet testamente og vitne i retten om nødvendig.
Ikke overraskende betydde dette at noen pestelegere tok penger og verdisaker fra pasientenes hjem eller stakk av med sin siste vilje og testamente.
1. Fryktelige behandlinger
Siden legene som behandlet luftpesten bare møtte marerittfulle symptomer og ikke en dyp forståelse av sykdommen, brukte de noen tvilsomme. farlige og smertefulle behandlinger.
Noen har øvd seg på å dekke buboer - betente lymfeknuter fylt med pus - med menneskelig ekskrement.Blodsletting var en populær behandling for pesten, og hvis det ikke fungerte, kan pestelegen anbefale å fylle huset med røkelse, brenne bobler med et glødende jern, eller gjennombore dem for å tømme pus. Hvis dette heller ikke gavnet den døende stakkaren, kunne han behandles med arsen og kvikksølv, eller få medisiner som forårsaker "nyttig" oppkast og vannlating.
Ikke overraskende fremskyndet slike forsøk på behandling ofte død og infeksjon.
Imidlertid var det også fagpersoner som ikke forverret pasientenes lidelse, men organiserte mer eller mindre effektive tiltak for å forhindre spredning av sykdommen. Så Michel Nostradamus, som ikke bare var en berømt prediktor, men også en av sin tids pesteleger, anbefalte i sin "Avhandling om tilberedning av syltetøy" å skille syke mennesker fra friske mennesker og oppbevare dem i forskjellige deler av byen.
Selv om pestelegene for det meste ikke kunne forhindre eller lindre de sykes fysiske lidelser, ga de mennesker et spøkelsesaktig håp om frelse og var ofte de siste som formanet de døende.